Reisebrev fra Annousakeio-institusjonen, Kreta

Studenter fra Målrettet miljøarbeid knyttet til mennesker med utviklingshemming har bidratt ved den veldedige institusjonen som huser 85 pasienter innen avdelingene rehabilitering, demens og psykiatri, samt et ordinært sykehjemstilbud. Student Paul Hardy deler av sine erfaringer fra oppholdet.

Å oppholde seg i utlandet gjør at vi lærer om andre måter å jobbe på, som kan kanskje forteller oss litt om hvor langt Norge har kommet når det gjelder ivaretagelse av pasientene og deres rettigheter. Det var også en gevinst at vi hadde tid med medstudenter vi vanligvis bare møter på skjerm. Dette gjorde oppholdet lærerikt og relasjonsbyggende.

Noen ganger får vi inntrykk av at vi er langt foran mange andre land i måten vi behandler pasienters rettigheter og hvordan vi som helsevesen fungerer i Norge. Vi fikk høre før vi reiste at det kom til å være annerledes enn vi er vant med, og det fikk vi bekreftet i flere situasjoner. Noe av praksisen der nede var litt oppsiktsvekkende, blant annet når det gjaldt stell. Her var det åpen dør, og ingen tildekking av pasienten, selv om de var nakne i senga. På rom med to pasienter var det ingen skjerming. Tidlig på kvelden ble det på flere avdelinger satt på to bleier, fordi de ikke rekker å bli skiftet før neste morgen. De hadde kort tid, og det var ikke tid til å la pasientene kunne bevege seg eller bidra selv i stellesituasjonen, her var det den som utførte stell som ordnet alt.

Det var helt tydelig at det var en manglende ressurs på senteret, og generelt på institusjoner på Kreta. Det var tre avdelinger som hadde over 30 beboere på hver, med mange pasienter som ikke kunne gå på toalettet på egenhånd. På dagtid var det kun tre ansatte per avdeling, på kvelden og natt, kun én. Men det som også var tydelig, var den kjærligheten alle ansatte viste pasientene – de ville at pasientene skulle ha det bra. De gjorde det beste de kunne med de resursene de hadde, slik som vi gjør i Norge. Samtidig hadde de sterkere familieverdier og tilknytning til hverandre enn det vi har i det systematiske, rettighetsorienterte helsevesenet i Norge. Det vi har tatt med oss fra oppholdet var at vi er heldige i Norge som har et så velutviklet helsevesen med mange flere resurser enn det de har på Kreta. Men respekt og omsorg for medmennesker var like sterk, om ikke sterkere, enn det vi har her hjemme.

Det bekreftet noe som jeg føler sterkt for. Uansett hva vi lærer og hvilket lovverk eller systemer som kommer i fremtiden: Har du respekt for den du skal bistå, så kommer du langt i dette arbeidet. Samtidig gir fagskolen oss et fantastisk grunnleggende faglig fundament som skal hjelpe oss å danne respekt både fortere og sterkere.